”Jeg er sterkere enn deg, så!”
”Men broren min kan banke broren din..”
”Næhei! Det kan han vel ikke”
Høres dette kjent ut? De fleste har opplevd en aldri så liten maktkamp i barneårene. Sannheten er at dette ikke egentlig endres så mye med alderen som vi kanskje innbiller oss. Vi vokser opp, blir større og sterkere, men krangler allikevel om å ha mest makt og om å få mest anerkjennelse. For noen kan dette bli en besettelse. Andre vil utnytte sin stilling til å få mer makt i en annen. Et eksempel på dette er Italias statsminister, Silvio Berlusconi.
Italia blir kalt for en demokratisk republikk, men skiller seg mye fra det demokratiske kongeriket Norge på flere områder. I Norge er det strenge reguleringer i forhold til medier og eierskap, for å hindre monopol. Dette er for å ivareta demokratiet og for at alle stemmer skal bli hørt. Eksempler på dette kan være kinoloven fra 1913 og kringkastingsloven fra 1933. Avisene har heller ikke kommet unna offentlige reguleringen, og er regulert av pressestøtten siden 1969.
Silvio Berlusconi sitter sin tredje periode (ikke sammenhengende) som statsminister i Italia, med høyrekoalisjonen ”Frihetens flukt”. Det hele begynte i 1961 da han startet et bygnings- og eiendomsfirma. Dette ble springbrettet til hans medieimperium gjennom Fininvest, bestående av blant annet et italiensk filmproduksjonsselskap, et fotballag, et av Italias viktigste publikasjonsselskaper og Italias største private underholdningskonkurrent. Som om det ikke skulle være nok, har statsministeren også eierinteresser innen film, reklame- og forlagsvirksomhet og tysk, spansk og fransk fjernsyn.
Berlusconi har bevisst brukt sin eiermakt for å styrke sin politiske makt. Det italienske folket har kritisert han for å blande sammen sitt offentlige virke med private interesser. Landet har syv fjernsynskanaler, der statsministeren eier tre av dem privat (Mediaset). I tillegg har Italia tre statlige fjernsynskanaler. Også de statlige kanalene styres av Berlusconi siden han er statsminister. Den siste kanalen, Sky Italia, eies av mediegiganten Rupert Murdoch. Siden statsministeren har så stor makt, kan han saksøke den han måtte ønske. Derfor kan ikke hvem som helst drive en fjernsynskanal som motsetter seg hans syn. Om det ikke hadde vært for Murdoch, hadde Berlusconi hatt total makt over fjernsyn i Italia. Dette er et skremmende scenario siden hele 80 prosent av den italienske befolkningen sier at de får sin hovedinformasjon gjennom tv.
For kort tid siden demonstrerte titusener av italienere mot Berlusconi.
Folket mener at han ikke representerer dem. Dette er statsministerens politiske makt sammen med hans mediemakt store bakteppe. Siden han har så stor makt, både politisk og gjennom mediene, kan han nærmest ubestridt styre slik han måtte ønske. Han kan regulere hva som kommer ut av informasjon, noe som i flere tilfeller har vist seg å være både hendig og heldig for giganten. Han har blant annet vedtatt en lov som sier at en sittende statsminister ikke kan bringes for retten, etter at han ble forsøkt stilt for retten for sine økonomiske disposisjoner. Heldigvis ble loven stanset av landets president, Giorgio Napolitano.
Og vi tror at vi blir mer voksne med alderen? En krangel mellom Berlusconi og Murdoch ville kanskje liknet litt på denne:
”Jeg har flere fjernsynskanaler enn deg, så!”
”Men jeg er statsminister i tillegg..”
”Hah! Jeg har 9 satelittfjernsynskanaler, 100 kabel-tvkanaler, 179 aviser, 40 forlag, ett filmstudio og 40 fjernsynsstasjoner. Slå den, du!”
Den fjerde statsmakt 