“Anyone can animate”. Jeg har funnet ut at selv om jeg har verktøyet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg får til å bruke det optimalt. Jeg beklager litt merkelige løsninger og at bevegelsene kanskje ikke alltid er slik de burde være (for ikke å snakke om lyder. Hvem skvetter ikke av stemmene under nyhetssendingen?) Når det er sagt, har jeg ihvertfall prøvd. Her er uansett mitt resultat og tolkning av oppgaven: Hvilke etiske problemstillinger kan oppstå i møtet mellom medium og ulike kulturer?
Hvis du har lyst til å prøve å animere selv, og se om du får det til bedre enn meg, gå hit.
Burma er et land i Asia som grenser til Bangladesh, Kina, India, Laos og Thailand. Det har verdens 25. største befolkning med sine 49,6 millioner mennesker, fordelt på 678 500 km². Forventet levealder ved fødsel for kvinner er 65 år og 59 år for menn. 31,9 prosent av befolkningen lever i byer, mens 45,6 av disse lever i slum. Hvert år dør 24 000 mennesker av AIDS-relaterte sykdommer og 31,8 prosent av alle barn under 5 år er undervektige.
(VG)
Burma regnes i dag som et av verdens mest undertrykkende regimer. Landet ble selvstendige fra Storbritannia i 1948 og fikk sin egen grunnlov i 1974. Det tok ikke lang tid før landet gikk fra å være en rik koloni til å bli et av verdens fattigste land. Landet befinner seg også på lister over verdens mest korrupte land. Grunnloven har imidlertid opphørt å eksistere i praksis (den sikrer i praksis vetorett til juntaen) etter at makten ble kuppet i 1988 av et totalitært diktatur (junta), styrt av et militært råd. Rådet, kalt Det statlige råd for fred og utvikling, er sammensatt av 12 generaler. Alle områder av samfunnslivet er underlagt staten, og styret har gjort landet til et av verdens dårligst styrte land. Før 1990 hadde ikke Burma avholdt demokratisk valg på 40 år. En opposisjon av juntaen vant valget, noe juntaen valgte å overse. Dermed fortsatte det totalitære styret i Burma. Landet har blitt herjet av flere ulike etniske grupper som har gjort opprør siden kuppet i 1988, noe juntaen sliter med å holde kontroll over. Majoriteten i Burma er burmesere (68 %), mens de har minoriteter som blant annet Shanfolket, et thaifolk (9 %), Karenfolket, et folk som opprinnelig stammer fra Tibet (7 %), Rakhinefolket (4 %), kinesere (3 %), indiere (2 %) og andre (5 %). Kjell Magne Bondevik mener at fredsforhandlinger og avtaler ikke kun kan inngås mellom demokratibevegelsen i landet og juntaen, men at det må være en trepartsdialog der også de mange minoritetene i landet får ta del.
(Scoop Independent News)
Juntaen styrer brutalt, noe som har gjort at det kun har vært Kina som har hatt ubrutt kontakt med landet. Allikevel har styresmaktene i Kina blir mer kritiske til Burmas styre den siste tiden. I et forsøk på å svekke væpnede motstandsgrupper, rammer juntaen sivilbefolkningen.
Burma har strenge presselover, og alle nyhetssaker, uavhengig av innhold, må gjennom sensur. Alle medier i Burma er underlagt sensur. Internett er strengt kontrollert av regjeringen, infrastrukturen er dårlig, telefonforbindelsene er varierende og elektrisitetsforsyningen er ustabil. Sensuren gjelder ikke bare de digitale mediene, men også skriftlige medier som lyrikk, bøker og aviser. Juntaen har absolutt kontroll over mediene. Sensuren er ikke like streng i magasiner som i aviser, fordi de ofte unngår å ta opp saker knyttet til den politiske situasjonen. Mediene er derfor totalt avhengige av journalister som ikke er redde for å motstride styringsapparatet.
(VG)
NRK meldte 06.01.10 at den trettende journalisten nylig ble fengslet. Hun ble dømt til 20 års fengsel for ulovlig bruk av videoutstyr i en radio- og fjernsynskanal. Fengslede journalister blir sjelden tiltalt for ulovlig journalistisk virksomhet. Dette er fordi myndighetene ikke ønsker å få kritikk for å ha politiske fanger. Derfor finner de heller på andre påskudd for å fengsle dem. Dette gjør at det er vanlig at redaktører og utgivere inngår et kompromiss, selv om de er i opposisjon til styret, for at publikasjonene deres skal komme ut til folket. Påtvunget propaganda fra myndighetenes side er heller ikke uvanlig.
(NRK)
På grunn av overvåking fra myndighetene og faren for å bli angitt, har det oppstått et forhold mellom journalist og intervjuobjekt som er preget av lite tillit. Det blir dermed vanskelig for journalister selv å snakke med sivile om vanlige, kontroversielle temaer.
Burma regnes som et av verdens mest korrupte land. En konsekvens av dette er at det er mulig å bestikke styret. Dermed kan utenlandske medier får innpass i landet – ”Jo mer du gir, jo mer får du”.
(Humanrightshouse)
Landets viktigste publikasjoner og kringkastingskanaler er underlagt staten. Befolkningen har ikke rettigheter som frihet til å organisere seg eller ytringsfrihet. Politiske partier blir overvåket og politiske samlinger og all form for møtevirksomhet regnes som ulovlig. Burmesere må alltid vokte seg for hva de sier, for ”Big brother is watching you”. Regimet har informatører som angir de som er opposisjonelle, og de står da i fare for blant annet tortur, drap og seksuelt misbruk. Ofte brukes tortur for å kvele opposisjonelle bevegelser. Tortur er et middel regjeringen kan bruke for å få den informasjonen de ønsker. Derfor utsettes hundrevis av mennesker for fengsling og tortur. På grunn av dette, lever mange burmesere i en konstant uro, der de aldri vet om de kommer til å bli angitt eller ikke. Til tross for grufulle metoder, har allikevel ikke juntaen klart å hindre opposisjonsbevegelser.
Som vi ser, er mesteparten av de mest sentrale nyhetskanalene i Burma statlig drevet. Dette virker inn hvilken informasjon som når ut til folket. Jeg har forsøkt å finne nyheter og saker i de nasjonale mediene som setter minoritetsgrupper på dagsorden, men jeg har ikke lyktes i å finne noen kilder, noe som var lite overraskende. En grunn til dette tror jeg at kan være det at landet ser på minoritetsgruppene som opposisjonelle, siden flere har forsøkt å gjøre motstand mot styret. Dette har juntaen slått hardt ned på, men det er ikke noe de ønsker at skal komme ut. Strategien deres er kanskje derfor at ”jo mer de undertrykker, jo mer vil minoritetene miste sin stemme”. Dette kan i og for seg sammenliknes med Berlusconi, som kan bestemme hva som kommer ut av informasjon gjennom mediene.
(Panoramio)
Det er vanskelig å finne informasjon om relasjoner mellom minoritet og minoriteter i offentlige medier, men det er ikke umulig. Dere kan for eksempel lese et eksempel fra Time her. Times vinkling er relativt objektiv, men minoriteten, og da spesielt juntaen, blir framstilt som syndebukker på grunn av opplysningen som belyses. Et annet eksempel er BBC. Også her blir minoritetene framstilt som stakkarslige og skaper sympati, men på en litt mer subjektiv måte. Også norske medier velger å vinkle saken fra minoritetenes side. De intervjuer ofre og bruker bilder som vekker følelser. Dette er VG er godt eksempel på. Aftenposten ønsker også å problematisere det at Norge burde bli en mer aktiv part i arbeidet med å ta i mot flykninger. Allikevel forholder Aftensposten seg rimelig distansert til problemstillingen, og skaper et slags “Vi” og “De Andre”. Det er som om de ser problemet, men ikke egentlig ønsker å blande seg inn i det.
I mine øyne blir problemene rundt forholdet mellom ulike grupper, urfolk og nasjonale og etniske minoriteter i liten grad satt på dagsordenen og framstilt i nasjonale og internasjonale medier. Det er i det hele tatt veldig komplisert å finne informasjon om temaet, og det er vanskelig å vite om informasjonen er sensurert eller manipulert. Det er ikke lett å finne troverdige kilder, og det er til tider umulig å finne nasjonale kilder. Fordi landet er korrupt og i stor grad preget av sensur og propaganda, er det i liten grad mulig å finne fram til hvordan mediene i landet er, og hvordan befolkningen faktisk har det. Styret har altså så stor makt at de kan hindre informasjon i å komme både inn og ut.
Over kan dere se en trailer fra dokumentaren “Burma VJ” Her kan dere leser mer om den.
”Jeg er sterkere enn deg, så!”
”Men broren min kan banke broren din..”
”Næhei! Det kan han vel ikke”
Høres dette kjent ut? De fleste har opplevd en aldri så liten maktkamp i barneårene. Sannheten er at dette ikke egentlig endres så mye med alderen som vi kanskje innbiller oss. Vi vokser opp, blir større og sterkere, men krangler allikevel om å ha mest makt og om å få mest anerkjennelse. For noen kan dette bli en besettelse. Andre vil utnytte sin stilling til å få mer makt i en annen. Et eksempel på dette er Italias statsminister, Silvio Berlusconi.
Italia blir kalt for en demokratisk republikk, men skiller seg mye fra det demokratiske kongeriket Norge på flere områder. I Norge er det strenge reguleringer i forhold til medier og eierskap, for å hindre monopol. Dette er for å ivareta demokratiet og for at alle stemmer skal bli hørt. Eksempler på dette kan være kinoloven fra 1913 og kringkastingsloven fra 1933. Avisene har heller ikke kommet unna offentlige reguleringen, og er regulert av pressestøtten siden 1969.
Silvio Berlusconi sitter sin tredje periode (ikke sammenhengende) som statsminister i Italia, med høyrekoalisjonen ”Frihetens flukt”. Det hele begynte i 1961 da han startet et bygnings- og eiendomsfirma. Dette ble springbrettet til hans medieimperium gjennom Fininvest, bestående av blant annet et italiensk filmproduksjonsselskap, et fotballag, et av Italias viktigste publikasjonsselskaper og Italias største private underholdningskonkurrent. Som om det ikke skulle være nok, har statsministeren også eierinteresser innen film, reklame- og forlagsvirksomhet og tysk, spansk og fransk fjernsyn.
Berlusconi har bevisst brukt sin eiermakt for å styrke sin politiske makt. Det italienske folket har kritisert han for å blande sammen sitt offentlige virke med private interesser. Landet har syv fjernsynskanaler, der statsministeren eier tre av dem privat (Mediaset). I tillegg har Italia tre statlige fjernsynskanaler. Også de statlige kanalene styres av Berlusconi siden han er statsminister. Den siste kanalen, Sky Italia, eies av mediegiganten Rupert Murdoch. Siden statsministeren har så stor makt, kan han saksøke den han måtte ønske. Derfor kan ikke hvem som helst drive en fjernsynskanal som motsetter seg hans syn. Om det ikke hadde vært for Murdoch, hadde Berlusconi hatt total makt over fjernsyn i Italia. Dette er et skremmende scenario siden hele 80 prosent av den italienske befolkningen sier at de får sin hovedinformasjon gjennom tv.
Folket mener at han ikke representerer dem. Dette er statsministerens politiske makt sammen med hans mediemakt store bakteppe. Siden han har så stor makt, både politisk og gjennom mediene, kan han nærmest ubestridt styre slik han måtte ønske. Han kan regulere hva som kommer ut av informasjon, noe som i flere tilfeller har vist seg å være både hendig og heldig for giganten. Han har blant annet vedtatt en lov som sier at en sittende statsminister ikke kan bringes for retten, etter at han ble forsøkt stilt for retten for sine økonomiske disposisjoner. Heldigvis ble loven stanset av landets president, Giorgio Napolitano.
Og vi tror at vi blir mer voksne med alderen? En krangel mellom Berlusconi og Murdoch ville kanskje liknet litt på denne:
”Jeg har flere fjernsynskanaler enn deg, så!”
”Men jeg er statsminister i tillegg..”
”Hah! Jeg har 9 satelittfjernsynskanaler, 100 kabel-tvkanaler, 179 aviser, 40 forlag, ett filmstudio og 40 fjernsynsstasjoner. Slå den, du!”
Man sier at øvelse gjør mester og godt er vel det. Endelig klarte jeg full pott! “Mission accomplished”. Her er beviset. Nå er jeg tydeligvis en ekte filmnerd.
Jeg har alltid sett på meg selv som en filmelsker, men riktig nok ganske kritisk og til tider ganske sær av smak. Jeg kan se på det meste, men det skal litt til før en film virkelig faller i smak. Vanligvis må det være en god balanse mellom godt skuespill, manus, en god, realistisk eller fengslende historie og musikk. Akkurat hvilken film jeg setter øverst på listen kan variere veldig fra tid til annen, men nå er det “The notebook”, som jeg allerede har lagt ut trailer til tidligere. Innlegget kan dere se her. Denne filmen er på topp nå fordi det er en nydelig adaptasjon av en fantastisk flott roman med en rørende historie, skuespillere som er overbevisende, godt manus og filmmusikk som ikke enses (den beste filmmusikken skal ikke høres).
Internett har blitt en arena for diskusjon og debatt på mange områder. Spørsmålet er om det styrker demokratiet eller svekker det. Og hva er eventuelt en god debatt eller diskusjon? Den kanskje største svakheten med dette, er at det ofte oppstår usakligheter og diskriminering fordi man lett kan gjemme seg bak en annen identitet på Internett.
Bildet er et skjermutklipp fra artikkelen.
Jeg har funnet en debatt på TV 2 Nyhetene, kalt “Vil ha forbud mot slør og bønnerop“. Artikkelen handler om Frps tanker om å forby slør og bønnerop. Artikkelen oppfordrer leserne til å si sin mening nederst i artikkelen angående om Norge skal sette grenser for islam. Dere kan selv evaluere om dette er en god diskusjon eller ikke. Jeg mener ihvertfall at problemet med denne diskusjonen er at den til tider er svært diskriminerende og usaklig. Heldigvis er det noen gode argumenter innimellom, men dessverre drukner de blant innlegg som har lite med det opprinnelige temaet. Dette er ikke en diskusjon som verken er god eller holder seg til temaet i mine øyne.
De aller fleste i dagens samfunn omgås IKT i en eller annen form hver eneste dag. Det betyr i grunn ikke at vi har kontroll over begrepene som hører med. De fleste av oss er kanskje ikke bevisste på vår rolle og hvilket ansvar vi besitter i mediesamfunnet. Vet du for eksempel hva en portvakt er (og at du kanksje er det selv), eller at ytringsfrihet er nedskrevet i den norske Grunnloven ved § 100? Her følger noen begreper (med linker som kan gi mer utfyllende informasjon) som kan være greie å ha oversikt over i mediesamfunnet vi lever i.
IKT: Forkortelse for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Omfatter både personlig- og massekommunikasjon, og man sikter ofte til mobiltelefon og Internett. Altså kan IKT være en kanal for informasjon for alle, der man kan bearbeide, overføre, hente inn og presentere informasjon.
Massekommunikasjon: Kommunikasjon der deltakerne sjelden møter hverandre. Det er en indirekte form for kommunikasjon, hvor kontakten mellom senderen og mottakeren sjelden er direkte. De befinner seg som regel på forskjellige steder, og budskapet formidles gjennom massemedier. Målet er å påvirke og informere mange mennesker på én gang, og det tas ikke hensyn til individbaserte mottakertrekk.
Personlig kommunikasjon: Kommunikasjonsform der deltakerne både er mottakere og sendere. Deltakerne befinner seg gjerne på samme sted, eller kommuniserer gjennom et personlig medium som åpner for toveiskommunikasjon. Kommunikasjonen kan både være ikke-verbal og verbal, og det tas hensyn til individuelle mottakertrekk.
Demokrati: En styreform som består av viktige elementer som rettssikkerhet, fri partidannelse, allmenn stemmerett og organisasjons- og ytringsfrihet. Folket bestemmer hvem som skal representere dem gjennom valg der alle stemmer teller like mye. Den offentlige debatten har en sentral plass.
Portvakter (gatekeeper): Sikter ofte til de tradisjonelle mediene der for eksempel journalister og redigerere har makt til å vinkle og sile nyheter og annen informasjon. Begrepet kan også omhandle de nye mediene, men her kan portvakten ha en annen rolle. Dette er fordi hvem som helst kan være både redaktør og portvakt på Internett. De tradisjonelle portvaktene konkurrerer dermed med en ny offentlighet.
Ytringsfrihet: Retten til å uttrykke seg fritt om forhold av offentlig interesse, uten å krenke menneskeretten. Ytringsfrihet er et av grunnvilkårene for et fritt statsstyre – demokratiet. Gjennom ytringsfriheten har man rett til å uttrykke seg innen forhold som for eksempel religion, politikk og moral. Dette er nedskrevet ved Grunnlovens § 100.
Polarisering: Prosess der hensikten er å vinne en diskusjon. Dette gjøres ved at partene i diskusjonen spisser argumentene sine, for deretter å presse dem gjennom. Slik kommer motsetningene og forskjellene i fokus.
Digitale skiller: Prinsipielt har “alle” adgang til Internett, men i realiteten har ikke alle muligheten til å benytte seg av Internett av ulike årsaker. Derfor har IKT skapt skiller mellom de som er digitale og de som ikke er det.
Siden oppgaven som gikk ut på å redigere sammen to bilder i Photoshop ikke ble utført med copyright-frie bilder fra internett, har jeg valgt å lage et nytt bilde med bilder fra Flickr.
Denne gangen ble det ikke så røff redigering, men jeg har brukt mye av de samme teknikkene for å smelte dem sammen.
Når jeg først er i “siget”, tenkte å fortsette litt der jeg måtte avslutte på skolen tidligere i dag. Jeg rakk ikke å gjøre oppgaven som gikk ut på å redigere sammen to bilder ved å bruke Photoshop. Vi skulle finne to copyright-frie bilder fra nettet. Fordi jeg er så glad i å ta bilder selv, fikk jeg lyst til å bruke to av mine egne bilder da jeg så at det var vanskelig å finne noen jeg likte godt på nettet. Bildene er tatt på Gardermoen høsten 2009, og er redigert sammen på en litt “røff” måte, noe jeg ønsket.
Den fjerde statsmakt 
