“Anyone can animate”. Jeg har funnet ut at selv om jeg har verktøyet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg får til å bruke det optimalt. Jeg beklager litt merkelige løsninger og at bevegelsene kanskje ikke alltid er slik de burde være (for ikke å snakke om lyder. Hvem skvetter ikke av stemmene under nyhetssendingen?) Når det er sagt, har jeg ihvertfall prøvd. Her er uansett mitt resultat og tolkning av oppgaven: Hvilke etiske problemstillinger kan oppstå i møtet mellom medium og ulike kulturer?
Hvis du har lyst til å prøve å animere selv, og se om du får det til bedre enn meg, gå hit.
Burma er et land i Asia som grenser til Bangladesh, Kina, India, Laos og Thailand. Det har verdens 25. største befolkning med sine 49,6 millioner mennesker, fordelt på 678 500 km². Forventet levealder ved fødsel for kvinner er 65 år og 59 år for menn. 31,9 prosent av befolkningen lever i byer, mens 45,6 av disse lever i slum. Hvert år dør 24 000 mennesker av AIDS-relaterte sykdommer og 31,8 prosent av alle barn under 5 år er undervektige.
(VG)
Burma regnes i dag som et av verdens mest undertrykkende regimer. Landet ble selvstendige fra Storbritannia i 1948 og fikk sin egen grunnlov i 1974. Det tok ikke lang tid før landet gikk fra å være en rik koloni til å bli et av verdens fattigste land. Landet befinner seg også på lister over verdens mest korrupte land. Grunnloven har imidlertid opphørt å eksistere i praksis (den sikrer i praksis vetorett til juntaen) etter at makten ble kuppet i 1988 av et totalitært diktatur (junta), styrt av et militært råd. Rådet, kalt Det statlige råd for fred og utvikling, er sammensatt av 12 generaler. Alle områder av samfunnslivet er underlagt staten, og styret har gjort landet til et av verdens dårligst styrte land. Før 1990 hadde ikke Burma avholdt demokratisk valg på 40 år. En opposisjon av juntaen vant valget, noe juntaen valgte å overse. Dermed fortsatte det totalitære styret i Burma. Landet har blitt herjet av flere ulike etniske grupper som har gjort opprør siden kuppet i 1988, noe juntaen sliter med å holde kontroll over. Majoriteten i Burma er burmesere (68 %), mens de har minoriteter som blant annet Shanfolket, et thaifolk (9 %), Karenfolket, et folk som opprinnelig stammer fra Tibet (7 %), Rakhinefolket (4 %), kinesere (3 %), indiere (2 %) og andre (5 %). Kjell Magne Bondevik mener at fredsforhandlinger og avtaler ikke kun kan inngås mellom demokratibevegelsen i landet og juntaen, men at det må være en trepartsdialog der også de mange minoritetene i landet får ta del.
(Scoop Independent News)
Juntaen styrer brutalt, noe som har gjort at det kun har vært Kina som har hatt ubrutt kontakt med landet. Allikevel har styresmaktene i Kina blir mer kritiske til Burmas styre den siste tiden. I et forsøk på å svekke væpnede motstandsgrupper, rammer juntaen sivilbefolkningen.
Burma har strenge presselover, og alle nyhetssaker, uavhengig av innhold, må gjennom sensur. Alle medier i Burma er underlagt sensur. Internett er strengt kontrollert av regjeringen, infrastrukturen er dårlig, telefonforbindelsene er varierende og elektrisitetsforsyningen er ustabil. Sensuren gjelder ikke bare de digitale mediene, men også skriftlige medier som lyrikk, bøker og aviser. Juntaen har absolutt kontroll over mediene. Sensuren er ikke like streng i magasiner som i aviser, fordi de ofte unngår å ta opp saker knyttet til den politiske situasjonen. Mediene er derfor totalt avhengige av journalister som ikke er redde for å motstride styringsapparatet.
(VG)
NRK meldte 06.01.10 at den trettende journalisten nylig ble fengslet. Hun ble dømt til 20 års fengsel for ulovlig bruk av videoutstyr i en radio- og fjernsynskanal. Fengslede journalister blir sjelden tiltalt for ulovlig journalistisk virksomhet. Dette er fordi myndighetene ikke ønsker å få kritikk for å ha politiske fanger. Derfor finner de heller på andre påskudd for å fengsle dem. Dette gjør at det er vanlig at redaktører og utgivere inngår et kompromiss, selv om de er i opposisjon til styret, for at publikasjonene deres skal komme ut til folket. Påtvunget propaganda fra myndighetenes side er heller ikke uvanlig.
(NRK)
På grunn av overvåking fra myndighetene og faren for å bli angitt, har det oppstått et forhold mellom journalist og intervjuobjekt som er preget av lite tillit. Det blir dermed vanskelig for journalister selv å snakke med sivile om vanlige, kontroversielle temaer.
Burma regnes som et av verdens mest korrupte land. En konsekvens av dette er at det er mulig å bestikke styret. Dermed kan utenlandske medier får innpass i landet – ”Jo mer du gir, jo mer får du”.
(Humanrightshouse)
Landets viktigste publikasjoner og kringkastingskanaler er underlagt staten. Befolkningen har ikke rettigheter som frihet til å organisere seg eller ytringsfrihet. Politiske partier blir overvåket og politiske samlinger og all form for møtevirksomhet regnes som ulovlig. Burmesere må alltid vokte seg for hva de sier, for ”Big brother is watching you”. Regimet har informatører som angir de som er opposisjonelle, og de står da i fare for blant annet tortur, drap og seksuelt misbruk. Ofte brukes tortur for å kvele opposisjonelle bevegelser. Tortur er et middel regjeringen kan bruke for å få den informasjonen de ønsker. Derfor utsettes hundrevis av mennesker for fengsling og tortur. På grunn av dette, lever mange burmesere i en konstant uro, der de aldri vet om de kommer til å bli angitt eller ikke. Til tross for grufulle metoder, har allikevel ikke juntaen klart å hindre opposisjonsbevegelser.
Som vi ser, er mesteparten av de mest sentrale nyhetskanalene i Burma statlig drevet. Dette virker inn hvilken informasjon som når ut til folket. Jeg har forsøkt å finne nyheter og saker i de nasjonale mediene som setter minoritetsgrupper på dagsorden, men jeg har ikke lyktes i å finne noen kilder, noe som var lite overraskende. En grunn til dette tror jeg at kan være det at landet ser på minoritetsgruppene som opposisjonelle, siden flere har forsøkt å gjøre motstand mot styret. Dette har juntaen slått hardt ned på, men det er ikke noe de ønsker at skal komme ut. Strategien deres er kanskje derfor at ”jo mer de undertrykker, jo mer vil minoritetene miste sin stemme”. Dette kan i og for seg sammenliknes med Berlusconi, som kan bestemme hva som kommer ut av informasjon gjennom mediene.
(Panoramio)
Det er vanskelig å finne informasjon om relasjoner mellom minoritet og minoriteter i offentlige medier, men det er ikke umulig. Dere kan for eksempel lese et eksempel fra Time her. Times vinkling er relativt objektiv, men minoriteten, og da spesielt juntaen, blir framstilt som syndebukker på grunn av opplysningen som belyses. Et annet eksempel er BBC. Også her blir minoritetene framstilt som stakkarslige og skaper sympati, men på en litt mer subjektiv måte. Også norske medier velger å vinkle saken fra minoritetenes side. De intervjuer ofre og bruker bilder som vekker følelser. Dette er VG er godt eksempel på. Aftenposten ønsker også å problematisere det at Norge burde bli en mer aktiv part i arbeidet med å ta i mot flykninger. Allikevel forholder Aftensposten seg rimelig distansert til problemstillingen, og skaper et slags “Vi” og “De Andre”. Det er som om de ser problemet, men ikke egentlig ønsker å blande seg inn i det.
I mine øyne blir problemene rundt forholdet mellom ulike grupper, urfolk og nasjonale og etniske minoriteter i liten grad satt på dagsordenen og framstilt i nasjonale og internasjonale medier. Det er i det hele tatt veldig komplisert å finne informasjon om temaet, og det er vanskelig å vite om informasjonen er sensurert eller manipulert. Det er ikke lett å finne troverdige kilder, og det er til tider umulig å finne nasjonale kilder. Fordi landet er korrupt og i stor grad preget av sensur og propaganda, er det i liten grad mulig å finne fram til hvordan mediene i landet er, og hvordan befolkningen faktisk har det. Styret har altså så stor makt at de kan hindre informasjon i å komme både inn og ut.
Over kan dere se en trailer fra dokumentaren “Burma VJ” Her kan dere leser mer om den.
Et bilde sier mer enn tusen ord. Valg av bilde kan ha mye å si for hvordan vinkling en sak får. Et eksempel på dette er bilder hentet fra samme sak fra to forskjellige nettaviser:
Aftenposten:
VG:
Det kan være veldig viktig at et bilde forteller en historie i seg selv. Derfor synes jeg at de to bildene nedenfor er gode. De viser hvordan situasjonen er med mange detaljer, noe som gjør at det ikke er nødvendig med en bakgrunnshistorie. Bildene forteller historien i seg selv.
Årets bilde i Norge, 2008 – tatt av Kristian Helgesen, frilans VG:
– Bydgøy-ulykken
Årets bilde i Sverige, 2008 – Karl Melander, frilansfotograf Svenska Dagbladet:
I perioden 1980 til 2000 var det stor teknologisk fremgang. Mediene som vokste fram i denne perioden har gjort det mulig å sitte i én del av verden og følge med på hva som skjer i en helt annen – også direkte. Internett og tv har gjort det mulig å få tilgang til oppdaterte nyheter og informasjon om aktuelle hendelser til enhver tid. Mediene har skapt en ny offentlighet som er preget av visuelle virkemidler, direkte henvendelser og et behov for kontinuerlige oppdateringer. Eksempler på slike hendelser som er blitt dekket av media, er kong Olavs død i 1991 og prinsesse Dianas død i 1997. Fremveksten av de nye mediene har også skapt tilbakegang i andre medier. Tv har for eksempel i stor grad erstattet radio som underholdningsmedium og utfordret kinoene. Internett gikk fra å være et kommunikasjonssystem for eliten til å bli et massemedium for folk flest på 1990-tallet. Også i løpet av dette tiåret dukket fenomenet ”blogging” opp, og i løpet av siste halvdel ble det veldig
populært.
Samtidig oppsto det multinasjonale selskap som hadde eierskap innenfor for flere områder i media. De var ikke lenger opptatt av ett område, men ønsket å ha kontroll over alt fra produksjon, reklame og distribusjon. Mediene begynte også å flyte mer sammen ved at de ikke lenger var adskilt i felt som tv, avis og radio, men at mediene kan tilby ulike tjenester. NRK-nettsidene kan for eksempel tilby levende bilder, tekst, lyd og bilder.
Åndsverkloven er en lov fra 12. mai 1961. Den skal ivareta opphavsretten til skapende kunstneres, forfatteres og vitenskapsmenns produksjoner. Det vil si at Åndsverkloven er en lov om opphavsrett til åndsverk (resultatet av en kunstners arbeid). Dette skal hindre uautorisert kopiering av verket. Loven gir opphavsmannen (kunstneren) enerett til å råde over eget verk. Opphavsretten omfatter hele kunstnerens levetid og 70 år (utløpet av hans dødsår) etter hans død.
Loven har også vern om fotografiske bilder, databaser, gitte pressemeldinger fra utlandet, kringkastingsinstitusjoners rettigheter til egne sendinger, samt verne om den avbildedes rett til eget bilde.
For å få tillatelse til å bruke et fotografi i en bok (med mindre det er til privat bruk – da gjelder ikke samme forskrifter), må du kontakte rettighetshaver. Fotografiet er underlagt rettighetshavers enerett. I tillegg til å klarere rettighetene med opphavsmannen, må du også klarere rettighetene til selve fotografiet. Disse forskriftene gjelder ikke om fotografiets vernetid, altså tiden rettighetshaver har rettighetsbeskyttelse, har gått ut (“Fotografiske bilder er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, likevel i minst 50 år etter utløpet av det år bildet ble laget.” Kilde: Clara ).
Creative Commons er en organisasjon som driver med åndsverk. Målet med organisasjonen er å øke antallet verk som kan deles opphavsfritt med andre, og som kan påbygges. Organisasjonen har blant annet opprettet en rekke lisenser som opphavsmenn kan ta i bruk fritt på sine produksjoner. Tanken bak det, er at rettighetshaveren skal ha muligheten til å frasi seg enkelte vern som åndsverkloven underlegger produksjonen under gitte betingelser.
TONO: et selskap som ivareta komponisters, musikkforleggers og tekstforfatters rettigheter i forhold til offentlig framføring av musikk.
GRAMO: en forening som skal ivareta artistenes, musikernes og plateselskapets rett til vederlag (betaling).
Kopinor: en organisasjon som skal representere utgivere og opphavsmenn (rettighetshavere) til publikasjoner.
Norwaco: en organisasjon som inngår avtaler som omhandler sekundærbruk av bilde og lyd. Deres oppgave er å kreve inn betaling for bruken og fordele denne videre.
BONO: en organisasjon som skal ta vare på kunsthåndverkeres og billedkunstneres rettigheter.
Clara: en forening som drives av nevnte forvaltningsorganisasjonene ovenfor. Gir informasjon om håndtering av Åndsverkloven.
Oppgaven var som følger: Finn et youtube klipp du har lyst til å dele med klassen og legg dette ut på bloggen.
Jeg har både lest romanen og sett filmen “The Notebook”, og rett og slett elsker begge! Derfor legger jeg ut traileren til filmen (men anbefaler også å lese romanen!).
Velkommen til bloggen min. Denne bloggen skal brukes til faget “Medie- og informasjonskunnskap 2”. Den skal være fagrelatert og brukes som en ressurs og et læringsverktøy. Siden bloggen skal være fagrelatert, har den fått navnet sitt fra mediaverdenen, nærmere bestemt journalistikken. Én av journalistens oppgaver er å overvåke de tre andre statsmaktene, derav navnet “Den fjerde statsmakt”. Dette navnet har jeg ikke bare valgt fordi det er relatert til faget, men også fordi journalistikk er noe jeg interesserer meg for.
Jeg har stor interesse for media generelt, men planen er å bli journalist. Derfor skal jeg nå etter endt videregående skole studere journalistikk ved et universitet eller en av Norges Kreative Fagskoler. Jeg kunne også tenkt meg å jobbe innenfor foto og bilderedigering, men foreløpig forblir det en hobby.
Den fjerde statsmakt 
