Stopper upassende bilder automatisk

Nå har svenske utviklere laget et system som automatisk finner støtende bilder på internett og sletter dem, melder Aftenposten onsdag kveld.

Lurer du på hvordan dette kan ramme deg? Les mer her!

Det siste han filmet før han døde

Enkelte mennesker setter sitt eget liv i fare for å formidle sin mening eller dokumentere hendelser. Noen ganger går det galt, slik det gjorde for TV-fotografen Hiro Muramoto i Thailand, meldte Aftenposten tidligere i dag.

Muramoto filmer opptøyene mellom demonstranter og regjeringssoldater i Thailands hovedstad, da et skudd tar livet av han etter kun syv minutter videoopptak. At en hjemmelaget bombe sprenger kun meter fra TV-fotografen, hindrer han ikke i å forsette. Dessverre skulle han ikke ha like stor flaks da et skudd traff han i brystet. Han dør på vei til sykehuset, og kameraet blir liggende igjen på gaten. Her kan dere se noen av den tapre kameramannens siste minutter.

Når internett kan brukes for å kartlegge data

Internett kan være et nyttig medium når data skal kartlegges. Derfor skal to doktorgradsstipendiater i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, Karine Stjernholm og Ingunn Indrebø Ims, gjennom Aftenpostens lesere kartlegge Oslo-språket. Det kan være interessant å se utviklingen rundt hvordan data innhentes. Går du først på nett når du skal finne kilder?

Interessant? Finn ut hvordan du snakker!

Ta testen her!

Go! Animate – anyone can animate

Øvelse gjør mester?

“Anyone can animate”. Jeg har funnet ut at selv om jeg har verktøyet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg får til å bruke det optimalt. Jeg beklager litt merkelige løsninger og at bevegelsene kanskje ikke alltid er slik de burde være (for ikke å snakke om lyder. Hvem skvetter ikke av stemmene under nyhetssendingen?) Når det er sagt, har jeg ihvertfall prøvd. Her er uansett mitt resultat og tolkning av oppgaven: Hvilke etiske problemstillinger kan oppstå i møtet mellom medium og ulike kulturer?

Hvis du har lyst til å prøve å animere selv, og se om du får det til bedre enn meg, gå hit.

Når vi først er inne på sensur…

Denne uken har Kina og Google igjen vært i medias søkelys. Google har tidlige gått med på å sensurere søkeresultatene sine, fremfor at kinesiske myndigheter skulle gjøre det, melder Aftenposten. Dermed har Google fulgt retningslinjer for sensur fra kinesiske myndigheter frem til nå. Denne uken slo imidlertid kinesiske myndigheter tilbake mot Google, som har begynt å sende brukere av den kinesiske søkeversjonen, til Hong Kong. Grunnen til at myndighetene reagerer kraftig på dette, er at denne Hong Kong-versjonen er usensurert. Bakgrunnen for dette er blant annet hackerangrep mot selskapets virksomhet i Kina. Juridisk direktør for Google, David Grummon, mener at Googles kutt på sensur er helt å tråd med reglene, og vil skape større frihet og tilgang til informasjon for folk flest i landet.

Per dags dato driver kinesiske myndigheter aktiv sensur av befolkningens tilgang til internett. Brukerne har begrenset tilgang til utvalgte nettsteder, og myndighetene truer med at opphevingen av sensur vil få alvorlige konsekvenser for bedriften. Dermed har de begynte å begrense folks adgang til Hong Kong-versjonen. Googles marked i Kina er forventet å bli et av deres største, med tanke på veksten de har opplevd. Kinas boikott av bedriften vil ikke bare få konsekvenser i forhold til søkemotoren, men det er også forventet at bedriften vil få problemer med annonsesalg og framtidige avtaler.

Bur, sensur og diktatur

(Ferieportalen)

Burma er et land i Asia som grenser til Bangladesh, Kina, India, Laos og Thailand. Det har verdens 25. største befolkning med sine 49,6 millioner mennesker, fordelt på 678 500 km². Forventet levealder ved fødsel for kvinner er 65 år og 59 år for menn. 31,9 prosent av befolkningen lever i byer, mens 45,6 av disse lever i slum. Hvert år dør 24 000 mennesker av AIDS-relaterte sykdommer og 31,8 prosent av alle barn under 5 år er undervektige.

(VG)

Burma regnes i dag som et av verdens mest undertrykkende regimer. Landet ble selvstendige fra Storbritannia i 1948 og fikk sin egen grunnlov i 1974. Det tok ikke lang tid før landet gikk fra å være en rik koloni til å bli et av verdens fattigste land. Landet befinner seg også på lister over verdens mest korrupte land. Grunnloven har imidlertid opphørt å eksistere i praksis (den sikrer i praksis vetorett til juntaen) etter at makten ble kuppet i 1988 av et totalitært diktatur (junta), styrt av et militært råd. Rådet, kalt Det statlige råd for fred og utvikling, er sammensatt av 12 generaler. Alle områder av samfunnslivet er underlagt staten, og styret har gjort landet til et av verdens dårligst styrte land. Før 1990 hadde ikke Burma avholdt demokratisk valg på 40 år. En opposisjon av juntaen vant valget, noe juntaen valgte å overse. Dermed fortsatte det totalitære styret i Burma. Landet har blitt herjet av flere ulike etniske grupper som har gjort opprør siden kuppet i 1988, noe juntaen sliter med å holde kontroll over. Majoriteten i Burma er burmesere (68 %), mens de har minoriteter som blant annet Shanfolket, et thaifolk (9 %), Karenfolket, et folk som opprinnelig stammer fra Tibet (7 %), Rakhinefolket (4 %), kinesere (3 %), indiere (2 %) og andre (5 %). Kjell Magne Bondevik mener at fredsforhandlinger og avtaler ikke kun kan inngås mellom demokratibevegelsen i landet og juntaen, men at det må være en trepartsdialog der også de mange minoritetene i landet får ta del.

(Scoop Independent News)

Juntaen styrer brutalt, noe som har gjort at det kun har vært Kina som har hatt ubrutt kontakt med landet. Allikevel har styresmaktene i Kina blir mer kritiske til Burmas styre den siste tiden. I et forsøk på å svekke væpnede motstandsgrupper, rammer juntaen sivilbefolkningen.

Burma har strenge presselover, og alle nyhetssaker, uavhengig av innhold, må gjennom sensur. Alle medier i Burma er underlagt sensur. Internett er strengt kontrollert av regjeringen, infrastrukturen er dårlig, telefonforbindelsene er varierende og elektrisitetsforsyningen er ustabil. Sensuren gjelder ikke bare de digitale mediene, men også skriftlige medier som lyrikk, bøker og aviser. Juntaen har absolutt kontroll over mediene. Sensuren er ikke like streng i magasiner som i aviser, fordi de ofte unngår å ta opp saker knyttet til den politiske situasjonen. Mediene er derfor totalt avhengige av journalister som ikke er redde for å motstride styringsapparatet.

(VG)

NRK meldte 06.01.10 at den trettende journalisten nylig ble fengslet. Hun ble dømt til 20 års fengsel for ulovlig bruk av videoutstyr i en radio- og fjernsynskanal. Fengslede journalister blir sjelden tiltalt for ulovlig journalistisk virksomhet. Dette er fordi myndighetene ikke ønsker å få kritikk for å ha politiske fanger. Derfor finner de heller på andre påskudd for å fengsle dem. Dette gjør at det er vanlig at redaktører og utgivere inngår et kompromiss, selv om de er i opposisjon til styret, for at publikasjonene deres skal komme ut til folket. Påtvunget propaganda fra myndighetenes side er heller ikke uvanlig.

(NRK)

På grunn av overvåking fra myndighetene og faren for å bli angitt, har det oppstått et forhold mellom journalist og intervjuobjekt som er preget av lite tillit. Det blir dermed vanskelig for journalister selv å snakke med sivile om vanlige, kontroversielle temaer.

Burma regnes som et av verdens mest korrupte land. En konsekvens av dette er at det er mulig å bestikke styret. Dermed kan utenlandske medier får innpass i landet – ”Jo mer du gir, jo mer får du”.

(Humanrightshouse)

Landets viktigste publikasjoner og kringkastingskanaler er underlagt staten. Befolkningen har ikke rettigheter som frihet til å organisere seg eller ytringsfrihet. Politiske partier blir overvåket og politiske samlinger og all form for møtevirksomhet regnes som ulovlig. Burmesere må alltid vokte seg for hva de sier, for ”Big brother is watching you”. Regimet har informatører som angir de som er opposisjonelle, og de står da i fare for blant annet tortur, drap og seksuelt misbruk. Ofte brukes tortur for å kvele opposisjonelle bevegelser. Tortur er et middel regjeringen kan bruke for å få den informasjonen de ønsker. Derfor utsettes hundrevis av mennesker for fengsling og tortur. På grunn av dette, lever mange burmesere i en konstant uro, der de aldri vet om de kommer til å bli angitt eller ikke. Til tross for grufulle metoder, har allikevel ikke juntaen klart å hindre opposisjonsbevegelser.

(The Irrawaddy)

Sentrale nyhetsmedier

Aviser

• Kyehmon: daglig, statlig drevet.
• New Light of Myanmar: engelskspråklig, statlig drevet.
• Myanmanr Times: engelskspråklig, ukentlig, statlig drevet.

Fjernsyn

• TV Myanmar: statlig drevet. Kringstingskanal som også ivaretar minoritetene.
• MRTV-3: statlig drevet, internasjonal TV
• Myawady TV: militært drevet
• TV5: delvis statlig drevet

Radio

• Radio Myanmar: statlig drevet
• Democratic Voice of Burma: opposisjonskanal stasjonert i Norge, sender via kortbølger

Internett

• Myanmar News Agency: statlig drevet
• Mizzima News: drevet av landsfordrevne burmesere

Som vi ser, er mesteparten av de mest sentrale nyhetskanalene i Burma statlig drevet. Dette virker inn hvilken informasjon som når ut til folket. Jeg har forsøkt å finne nyheter og saker i de nasjonale mediene som setter minoritetsgrupper på dagsorden, men jeg har ikke lyktes i å finne noen kilder, noe som var lite overraskende. En grunn til dette tror jeg at kan være det at landet ser på minoritetsgruppene som opposisjonelle, siden flere har forsøkt å gjøre motstand mot styret. Dette har juntaen slått hardt ned på, men det er ikke noe de ønsker at skal komme ut. Strategien deres er kanskje derfor at ”jo mer de undertrykker, jo mer vil minoritetene miste sin stemme”. Dette kan i og for seg sammenliknes med Berlusconi, som kan bestemme hva som kommer ut av informasjon gjennom mediene.

(Panoramio)

Det er vanskelig å finne informasjon om relasjoner mellom minoritet og minoriteter i offentlige medier, men det er ikke umulig. Dere kan for eksempel lese et eksempel fra Time her. Times vinkling er relativt objektiv, men minoriteten, og da spesielt juntaen, blir framstilt som syndebukker på grunn av opplysningen som belyses. Et annet eksempel er BBC. Også her blir minoritetene framstilt som stakkarslige og skaper sympati, men på en litt mer subjektiv måte. Også norske medier velger å vinkle saken fra minoritetenes side. De intervjuer ofre og bruker bilder som vekker følelser. Dette er VG er godt eksempel på. Aftenposten ønsker også å problematisere det at Norge burde bli en mer aktiv part i arbeidet med å ta i mot flykninger. Allikevel forholder Aftensposten seg rimelig distansert til problemstillingen, og skaper et slags “Vi” og “De Andre”. Det er som om de ser problemet, men ikke egentlig ønsker å blande seg inn i det.

I mine øyne blir problemene rundt forholdet mellom ulike grupper, urfolk og nasjonale og etniske minoriteter i liten grad satt på dagsordenen og framstilt i nasjonale og internasjonale medier. Det er i det hele tatt veldig komplisert å finne informasjon om temaet, og det er vanskelig å vite om informasjonen er sensurert eller manipulert. Det er ikke lett å finne troverdige kilder, og det er til tider umulig å finne nasjonale kilder. Fordi landet er korrupt og i stor grad preget av sensur og propaganda, er det i liten grad mulig å finne fram til hvordan mediene i landet er, og hvordan befolkningen faktisk har det. Styret har altså så stor makt at de kan hindre informasjon i å komme både inn og ut.

Over kan dere se en trailer fra dokumentaren “Burma VJ” Her kan dere leser mer om den.

Makt, medier og eierskap

”Jeg er sterkere enn deg, så!”
”Men broren min kan banke broren din..”
”Næhei! Det kan han vel ikke”

Høres dette kjent ut? De fleste har opplevd en aldri så liten maktkamp i barneårene. Sannheten er at dette ikke egentlig endres så mye med alderen som vi kanskje innbiller oss. Vi vokser opp, blir større og sterkere, men krangler allikevel om å ha mest makt og om å få mest anerkjennelse. For noen kan dette bli en besettelse. Andre vil utnytte sin stilling til å få mer makt i en annen. Et eksempel på dette er Italias statsminister, Silvio Berlusconi.

Italia blir kalt for en demokratisk republikk, men skiller seg mye fra det demokratiske kongeriket Norge på flere områder. I Norge er det strenge reguleringer i forhold til medier og eierskap, for å hindre monopol. Dette er for å ivareta demokratiet og for at alle stemmer skal bli hørt. Eksempler på dette kan være kinoloven fra 1913 og kringkastingsloven fra 1933. Avisene har heller ikke kommet unna offentlige reguleringen, og er regulert av pressestøtten siden 1969.

Silvio Berlusconi sitter sin tredje periode (ikke sammenhengende) som statsminister i Italia, med høyrekoalisjonen ”Frihetens flukt”. Det hele begynte i 1961 da han startet et bygnings- og eiendomsfirma. Dette ble springbrettet til hans medieimperium gjennom Fininvest, bestående av blant annet et italiensk filmproduksjonsselskap, et fotballag, et av Italias viktigste publikasjonsselskaper og Italias største private underholdningskonkurrent. Som om det ikke skulle være nok, har statsministeren også eierinteresser innen film, reklame- og forlagsvirksomhet og tysk, spansk og fransk fjernsyn.

Berlusconi har bevisst brukt sin eiermakt for å styrke sin politiske makt. Det italienske folket har kritisert han for å blande sammen sitt offentlige virke med private interesser. Landet har syv fjernsynskanaler, der statsministeren eier tre av dem privat (Mediaset). I tillegg har Italia tre statlige fjernsynskanaler. Også de statlige kanalene styres av Berlusconi siden han er statsminister. Den siste kanalen, Sky Italia, eies av mediegiganten Rupert Murdoch. Siden statsministeren har så stor makt, kan han saksøke den han måtte ønske. Derfor kan ikke hvem som helst drive en fjernsynskanal som motsetter seg hans syn. Om det ikke hadde vært for Murdoch, hadde Berlusconi hatt total makt over fjernsyn i Italia. Dette er et skremmende scenario siden hele 80 prosent av den italienske befolkningen sier at de får sin hovedinformasjon gjennom tv.

For kort tid siden demonstrerte titusener av italienere mot Berlusconi.

Folket mener at han ikke representerer dem. Dette er statsministerens politiske makt sammen med hans mediemakt store bakteppe. Siden han har så stor makt, både politisk og gjennom mediene, kan han nærmest ubestridt styre slik han måtte ønske. Han kan regulere hva som kommer ut av informasjon, noe som i flere tilfeller har vist seg å være både hendig og heldig for giganten. Han har blant annet vedtatt en lov som sier at en sittende statsminister ikke kan bringes for retten, etter at han ble forsøkt stilt for retten for sine økonomiske disposisjoner. Heldigvis ble loven stanset av landets president, Giorgio Napolitano.

Og vi tror at vi blir mer voksne med alderen? En krangel mellom Berlusconi og Murdoch ville kanskje liknet litt på denne:

”Jeg har flere fjernsynskanaler enn deg, så!”
”Men jeg er statsminister i tillegg..”
”Hah! Jeg har 9 satelittfjernsynskanaler, 100 kabel-tvkanaler, 179 aviser, 40 forlag, ett filmstudio og 40 fjernsynsstasjoner. Slå den, du!”

Et bilde sier mer enn tusen ord..

Et bilde sier mer enn tusen ord. Valg av bilde kan ha mye å si for hvordan vinkling en sak får. Et eksempel på dette er bilder hentet fra samme sak fra to forskjellige nettaviser:

Aftenposten:

VG:

Det kan være veldig viktig at et bilde forteller en historie i seg selv. Derfor synes jeg at de to bildene nedenfor er gode. De viser hvordan situasjonen er med mange detaljer, noe som gjør at det ikke er nødvendig med en bakgrunnshistorie. Bildene forteller historien i seg selv.

Årets bilde i Norge, 2008 – tatt av Kristian Helgesen, frilans VG:

– Bydgøy-ulykken

Årets bilde i Sverige, 2008 – Karl Melander, frilansfotograf Svenska Dagbladet:

– Etanolfabrikk i Brasil

Eksempler på hva en sak kan være

Saken skal være aktuell:

Saken skal vekke lokal interesse:

Saken skal ha med følelser å gjøre:

Saken kan inneholde en konflikt:

Saken kan ha med en kjendis:

Saken kan være spesiell:

Saken må være troverdig:

En ekte filmnerd?

Man sier at øvelse gjør mester og godt er vel det. Endelig klarte jeg full pott! “Mission accomplished”. Her er beviset. Nå er jeg tydeligvis en ekte filmnerd.

Jeg har alltid sett på meg selv som en filmelsker, men riktig nok ganske kritisk og til tider ganske sær av smak. Jeg kan se på det meste, men det skal litt til før en film virkelig faller i smak. Vanligvis må det være en god balanse mellom godt skuespill, manus, en god, realistisk eller fengslende historie og musikk. Akkurat hvilken film jeg setter øverst på listen kan variere veldig fra tid til annen, men nå er det “The notebook”, som jeg allerede har lagt ut trailer til tidligere. Innlegget kan dere se her. Denne filmen er på topp nå fordi det er en nydelig adaptasjon av en fantastisk flott roman med en rørende historie, skuespillere som er overbevisende, godt manus og filmmusikk som ikke enses (den beste filmmusikken skal ikke høres).

Bildet er hentet fra The drifter and the gypsy.